– Kraftige redskap må brukes varsomt

– Williams har rett når han peker på at kvotefordeling er «det kraftigste redskapet» i fiskeripolitikken. Kraftige redskap må imidlertid brukes med stor varsomhet, og uforstandig bruk kan gjøre både stor og uopprettelig skade.

Kåre Heggebø

Leder i Norges Fiskarlag

Nødvendige grep

På 80- og 90-tallet var det bestandsnedganger og kvoteknapphet både i sildesektoren og torskesektoren. Samtidig sto Norge i en situasjon hvor internasjonalt regelverk ikke lenger tillot statlige økonomiske overføringer i form av subsidier til næringen for å opprettholde lønnsomheten.

For å ivareta fiskerinæringens sysselsettings- og bosettingsansvar hadde staten i hele etterkrigstiden bidratt med store økonomiske overføringer, hvor Norges Fiskarlag etter hvert fikk en sentral rolle gjennom hovedavtalen med staten fra 1964.

Han starter i jobben som ny sjømatutsending til Spania 1. august

Fangstkapasiteten i flåten var langt høyere enn tilgjengelig kvotegrunnlag, og noe måtte gjøres for å sikre både biologisk bærekraft og lønnsomhet i fiskeriene. Myndighetene inviterte derfor næringen, representert ved Fiskarlaget til å delta i et samarbeid for å redusere fangstkapasiteten.

Dette var starten på strukturordningene, først benevnt som enhetskvoteordninger rettet mot havfiskeflåten, men som senere også har blitt innført i kystflåten, kombinert med strenge adgangsreguleringer.

Struktur

I og med at ordningene betinget at rederiene selv var ansvarlig for å finansiere anskaffelse via oppkjøp av kvotegrunnlag fra andre fartøy, som dermed ble tatt ut av norsk fiskeri, var det helt avgjørende at staten var villig til å gi forsikringer om stabilitet i kvotefordelingene mellom de ulike flåtegruppene.

Norges Fiskarlag tok ansvar for å komme fram til kvotefordelingsnøkler mellom de ulike flåtegruppene for å gi stabilitet for næringsaktørene, og redusere risikoen for strukturinvesteringene som næringsaktørene foretok. Langsiktighet og forutsigbarhet var like viktig den gang som det er i dag.

Struktursamarbeidet mellom myndighetene og fiskeflåten og Norges Fiskarlag, må anses som en betydelig samfunnskontrakt. Målsettingen på sikt var å sikre god lønnsomhet og inntjening for både båt og mannskap til beste for kysten og samfunnet. Resultatene må i all hovedsak sies å være en suksesshistorie, selv om slike omlegginger også har enkelte negative sider ved seg.

Har stått seg

Som Williams påpeker har skiftende regjeringer og Storting gjennom mer enn 30 år i hovedsak valgt å følge Fiskarlagets anbefalinger om kvotefordelinger.

Norges Fiskarlag ivaretar hele bredden av fiskeflåten, både små og store, båteiere og mannskap, og da må nødvendigvis de fordelingene man kommer fram til være balanserte.

Fordelingsvedtakene er framkommet gjennom omfattende demokratiske og organisatoriske prosesser med utvalgsarbeid, høringer og involveringer av hele organisasjonen. Kvotefordelingene har hatt bestemte varighetsperioder og blitt fornyet etter å ha vært gjenanstand for evalueringer og revisjoner.

Vi finner det derfor svært tendensiøst av Williams å framstille fordelingsvedtakene «..fremforhandlet i sene nattetimer med trusler om splitting, utmelding og annet vondt hengende over forhandlerne».

Har stått seg II

Stortingets behandling av kvotemeldingen i mai 2020 bekreftet på nytt den solide jobben som Fiskarlaget har gjort opp gjennom årene i kvotefordelingsspørsmålene.

Flertallet, med H, FrP, V og KrF i næringskomiteen ba i sine merknader regjeringen sørge for at fordelingen mellom flåtegruppene ikke endres vesentlig.

Ap bemerket blant annet i sine merknader at trålstigen har framkommet gjennom forhandlinger mellom partene og bidratt til stabilitet og forutsigbarhet over flere år, og signaliserte at partene måtte få i oppdrag å framforhandle en ny robust kvotefordelingsløsning, dersom trålstigen skal erstattes med en fast fordeling.

Fast – over tid

Dette viser at myndighetene har foretatt de samme interesseavveielsene og vurdert ulike hensyn, og derfor er det naturlig at det er stort samsvar mellom det Fiskarlaget anbefaler og det regjeringen og Stortinget lander på i dette spørsmålet.

De hensyn som skal ivaretas i forvaltningen av fiskeressursene for å oppnå målsettingene, slik dette kommer til uttrykk i havressursloven, vil alltid innebære balansering av til dels motstridende hensyn.

Nettopp det at kvotefordelingen har ligget fast over tid har vært helt avgjørende for den positive utviklingen i næringen, og en forutsetning for den nødvendige kapasitetstilpasningen og de store investeringene i en næring som for bare noen tiår siden var en utgiftspost for staten.

Forutsigbarhet er avgjørende

Fiskarlaget mener at fiskerinæringen vil bidra best til kysten og det norske samfunnet med å fortsatt forankre kvotefordelingene godt i næringen. Dette gjøres best med god dialog med næringen, bruk av kompromisser der det er nødvendig, samt at myndighetene utviser stor respekt for de løsninger som anbefales. Stor usikkerhet og omveltninger i kvotefordelingene vil være ødeleggende.

– Hvorfor tillater vi i det hele tatt fiske med trål i Norge?

– Norske trålere kan aldri bli «grønne». De bidrar derimot til svært store og unødvendige klimagassutslipp - og avfolkning av Nord-Norge, skriver Steinar Eliassen i denne kronikken.

Han er ny styreleder i Fiskebåt