Ilone Tatjana Giske – Ei kjeftause fra Lofoten

Giske er godt kjent langs hele kysten for sitt glødende engasjement for fiskeri og hav. Hun er også administrator for facebook-siden «Fiskerinytt» som har over 20 000 medlemmer.

Ser båtene gå ut

Den kjeftsterke damen er bosatt på Haug, ei lita bygd på yttersida av Vestvågøy med utsikt til åpningen av Nappstraumen.

– Haug er helt sentralt plassert. Jeg ser båtene når de går på hav om morgenen, og når de kommer på land om kvelden, sier hun fornøyd.

Hun er altså født og oppvokst i Vestvågøy, i en tradisjonsrik fiskerfamilie.

– Det var en familie der alle mennene var fiskere. Men jeg endte opp med en far som var bilmekaniker. Så jeg er ikke arvelig belastet, forteller hun med en trillende latter.

– Er det byråkratiets disipler eller norsk fiskerinæring fiskeriministeren skal forvalte?

Fikk navn etter sigøynerskjønnhet

Hvor det unorske navnet hennes kommer fra, er en historie for seg selv.

– Navnet mitt har jeg fått fra at faren min bodde oppe i bygda. Så reiste det noen østeuropeiske sigøynere forbi. Og en av dem var så fryktelig vakker. Så når jeg kom, og ble født av min mamma, klarte altså min far å overtale min mor til å kalle meg opp etter denne jenta, ler hun.

– Så jeg er altså oppkalt etter en skjønnhet som dro forbi.

Det uvanlige navnet med den uvanlige historien har fulgt henne like lenge som havet har det.

– Jeg får ofte spørsmål om navnet mitt. Men jeg har ekte lofotgener, min mor kom også fra Nappstraumen, forsikrer hun.

Allsidig karriere

Og nettopp Lofoten og havet har gått som en rød tråd gjennom livet hennes, helt fra barnsben av.

– Det har det helt klart. Jeg har jobbet med hav og sånt hele livet.

Giske har hatt en mangslungen karriere, men alltid med saltvann i håret.

– Jeg har jobbet kommunalt, med hav og havn, havneproblematikk og avfall i havna. Da var jeg ansatt i ei prosjektstilling i noe som het Rubin. Det var et fiskeavfallsprosjekt, og Vestvågøy var en av de første kommunene som begynte med dette i sin tid. Det var spennende å jobbe med. I tillegg måtte vi legge ned en del av de kommunale havnene. Vi hadde 14 kommunale havner i kommunen på et tidspunkt, og etter hvert trengte man ikke så mange. Nå er vi vel nede på fire-fem, tror jeg.

Startet «Arctic Harvest»

I årene etterpå ble hun ansatt i og bygget opp et vaksineringsselskap som het «Aqualife services Ltd». Også det i Vestvågøy. Det var i 2001.

– Det bygde jeg opp fra ingenting til 22 millioner kroner i omsetning og 58 ansatte. Det var jeg ganske stolt av, jeg er god til å selge og god med logistikk.

Så gikk hun over til selskapet «Arctic Harvest», som hennes mann, Christopher McAllister, startet. Selskapet skulle drive med kjøp og produksjon av skalldyr. Snegler, krabbe, kamskjell og forskjellig.

– Etter hvert hadde selskapet blitt så stort at jeg måtte slutte i min andre jobb og jobbe fulltid der. Jeg kunne ikke ha to hundreprosents stillinger.

Samtidig hadde mannen et rederi med båten «Arctic Sea Harvest» som leverte til bedriften.

Aldri blitt trakassert

Hun var også en av de to første kvinnene som tok yrkesdykkersertifikat, og har som regel jobbet i mannsdominerte yrker.

– Jeg drev en del med inspeksjonsdykking, men gav meg etter hvert. Det er mannfolkarbeid, konstaterer hun liketil.

– Min forgjenger var første kvinne i sitt kull, og jeg var første i mitt. Og vi ble aldri trakassert. Jeg har vært på tråler også, og har aldri opplevd trakassering på grunn av kjønn.

Hun har et annerledes syn på Me too-kampanjen som har gått over landet i noen år nå, enn folk flest.

– Jeg synes alle bør tenke over at båter er et samfunn i miniatyr. Det som ikke fungerer hjemme, vil ikke fungere på en båt heller. «Me too» er en kampanje uten rettssikkerhet, og det liker jeg ikke. At man kan påstå ting uten at det skal prøves i retten. Blir du varslet på, har du ingen rettssikkerhet, mener hun.

Kjemper mot statlige overgrep

«Arctic Harvest» gikk etter hvert konkurs, og det skjedde etter en prosess der Fiskeridirektoratet beslagla teinene de fisket med. Det er en sak som har gått sin gang gjennom en rettsinstans, og nå ligger hos Sivilombudsmannen. Den historien er for lang til å få plass her. Men engasjementet til Giske når det gjelder det hun personlig oppfatter som overgrep fra staten generelt og fiskerimyndighetene spesielt, overfor næringen, er glødende.

– Jeg er opptatt av å gjøre mitt for at det vi opplevde, aldri skal skje med noen andre. Vi kjemper ikke bare for å få tilbake verdiene våre, men for alle andre som opplever noe lignende, sier hun harmdirrende.

Koker blodpølser og korv

Litt fritid har den engasjerte damen også, om enn sjelden.

– Da liker jeg å holde på med facebook-siden min, Fiskerinytt. Det er engasjerende of fryktelig moro å samle fiskerinytt fra hele Norge.

– Men det er jo også fiskerirelatert?

– Eh, ja. Jeg liker å holde på med gammeldags mat. De gamle, tradisjonsrike smakene. Så de unge får kjenne smaken også. Jeg koker blodpølser av storfeblod, lager seilaks, lofotpølser og mye annet rart.

Det betyr at hun bruker en del tid over grytene.

– Jada, det gjør jeg. Og vi deltar på bondens marked og forskjellig.

Er det en ting hun kan love, er det at hun ikke har noen planer om å roe ned og ta ned engasjementet sitt for kysten.

– Nei, overhodet ikke. Nei, nei, nei. Nå skal jeg jo øke på!

Sisilie fikk rekrutteringskvote: – Det betyr at jeg får et større driftsgrunnlag.

– Hvorfor tillater vi i det hele tatt fiske med trål i Norge?