Kritisk til HI/Salt-rapport

Eksperimentelt vern – men til hvilken pris for fiskeriene?

Flere forfattere fra Salt og Havforskningsinstituttet (HI) kom nylig med en litteraturstudie som tar for seg marine bevaringsområder. Omtalen av rapporten gir inntrykk av at vern bare fungerer hvis det er svært strengt, langvarig og dekker et stort område. For enkelte passer kanskje en slik konklusjon godt med egne overbevisninger, men vi vil likevel advare mot å miste helheten av syne. Ut fra norske forhold og erfaringer er det fullt mulig å balansere vern og bevaring med bærekraftig fiskeri. 

Rapporten bærer dessverre preg av å være en skrivebordsøvelse, og mange av funnene som omtales har begrenset relevans for norske havområder.

Les NRKs omtale av rapporten i dette oppslaget hos NRK Nordland.

Ensidig utvalg av litteratur 

Forfatterne underkommuniserer litteratur og analyser som viser at fiskebestander stort sett er i god forfatning der hvor det er etablert en aktiv fiskeriforvaltning. 

Rapporten mangler også en diskusjon om gyldigheten av de kraftige konklusjonene som presenteres. Et bredere utvalg litteratur og en kritisk diskusjon ville gitt rapporten et mer oppdatert og nøyaktig bilde av effektene av marine bevaringsområder. Alle forfatterne har kun erfaring fra marinbiologisk/-økologisk arbeid, men ingen har bakgrunn fra klassisk fiskeribiologisk forskning og -rådgivning. Dette er kanskje akseptabelt i forhold til oppdraget, men det er uheldig da effekter av bevaringsområder burde kunne vurderes i relasjon til alternative forvaltningsstrategier med et bredere mål enn vern.

Geografisk område – liten overførbarhet 

Rapporten bygger i hovedsak på studier med basis i tropiske og subtropiske økosystemer. Disse områdene er preget av et høyt artsmangfold, men relativ lav tallrikhet av høstbare arter.

I kontrast til dette, karakteriseres våre havområder av lavere artsmangfold, men høyere tallrikhet. Dette innebærer at erfaringene fra tropiske områder ikke nødvendigvis er direkte overførbare til våre havområder. 

Det er også viktig å merke seg at de fleste studier det refereres til i rapporten hovedsakelig gjelder stasjonære arter, som hummer, og i langt mindre grad arter med lange migrasjoner og store utbredelsesområder, som de fleste høstbare arter i våre havområder. 

I tillegg er mange av studiene fra land som ikke er i nærheten av å ha samme regulering av fiskeriene som vi har i Norge, og da skulle det bare mangle at en ser effekt av vernetiltakene som innføres.

Les også:

Åpner for vern av hav 200 mil fra land

Til tross for dette fremmer forfatterne klare anbefalinger for vern i våre. Uten tanke på eksisterende fiskeriforvaltningstiltak eller en diskusjon av verneformålene, mener vi dette gir et svært unyansert bilde. Når konklusjonene er så bastante, må vi kunne forvente en langt grundigere analyse av situasjonen i norske farvann. 

Ensidig vurdering av mål og kriterier for måloppnåelse 

Rapporten bygger blant annet på Naturavtalens definisjoner for vern, og utelukker andre definisjoner av marine bevaringsområder og verneformål som burde vært inkludert.

For eksempel har FAO utarbeidet materiale som vektlegger marin bevaring som mulig fiskeriforvaltningsverktøy, særlig knyttet til hvilket høstingsnivå som skal tillates for samtidig å ivareta økosystemer og bestander. Rapportens ensidige fokus på naturvern gjør at den mangler helhetlige vurderinger av mål og kriterier for måloppnåelse. 

Rapporten står også i sterk kontrast til hva HI har kommunisert i andre sammenhenger, blant annet i kronikken «Marint vern – vi må se på helheten» publisert i juni 2022.

Her argumenterer forfatterne Huse og Hoel nettopp for at en skal ta hensyn til både biologiske og samfunnsmessige effekter når marine verneområder skal vurderes. De påpeker videre at er nødvendig å se på helheten gjennom å balansere vern med bærekraftig fiskeri.

Manglende vurderinger knyttet til fiskeritiltak som verktøy for vern og bevaring 

Norge har lang erfaring i bruk av arealbasert forvaltning av havområdene i regulering av fiskeriene. Det er innført en rekke områdebegrensninger i fiskeriene, og disse skal sikre bevaring og beskyttelse av biologisk mangfold. Denne formen for bevaring er ikke viet plass i rapporten.

Det finner vi påfallende, da HI i rapporten «Other Effective Area-Based Conservation Measures – OECMs: Andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» fra 2023 gir en grundig gjennomgang av norske arealbaserte fiskeriforvaltningstiltak og deres bidrag til bevaring av marin natur.

Rapporten viser at norske fiskerireguleringer faktisk bidrar til bevaring av natur og biologisk mangfold, noen med eksplisitt formål som korallvern, andre som bieffekt. Nullfiskeområder er med andre ord nødvendigvis ikke det eneste tiltaket for positive effekter på bevaring av biologisk mangfold. Hvorfor nevnes ikke dette? 

Oslofjorden som eksempel på hvorfor nullfiskeområder nødvendigvis ikke er eneste løsning 

Les mer om forslaget:

Vil tillate reketråling i deler av Oslofjorden

Regjeringen har nylig sendt på høring et forslag til nye fiskeritiltak i Oslofjorden, som blant annet foreslår innføring av tre nullfiskeområder.

For den pågående høringsprosessen er slike ensidige rapporter som denne meget uheldig.

Det er liten tvil om at vi har en uheldig situasjon med vedvarende dårlig torskerekruttering i Oslofjorden, Kattegat og Nordsjøen, som høyst sannsynlig er knyttet til storskala endringer i havklima og planktonsamfunnet. Under slike forhold er det på ingen måte sikkert at nullfiskeområder og trålforbud vil virke. Reketråling foregår bare dypere enn 60m og innenfor de få prosent av fjordområdet som har bløtbunn, ikke i de grunne rekrutteringsområdene for bunnfisk. Dersom ikke rekrutteringstrenden snur, vil heller ikke grunne nullfiskeområder hjelpe stort.

Inngripende tiltak må ha en sterk begrunnelse 

Når man vurderer behovet for marint vern og marin beskyttelse, forventer vi at ledende kunnskapsmiljøer begrunner sine budskap på en måte som viser at alle steiner er snudd, og ikke bare de letteste steinene.

Jo mer inngripende tiltakene er, jo bedre må de begrunnes. Det må gjøres helhetlige vurderinger, og ulike hensyn må balanseres.

Rapporten fra Salt og HI mangler grunnlag for å kunne hevde med så stor tydelighet at strengt marint vern og fravær av fiskeriaktivitet vil ha den påståtte effekten i norske havområder.