Lønnsomhetsundersøkelse
De små sjarkene er med andre ord den aller farligste arbeidsplassen, viser statistikken.

Altfor høy dødsrisiko for fisker på jobb

Tall fra de siste fem årene viser at dødsrisikoen for en fisker som drar ut på jobb, er ti ganger høyere enn for en ansatt i bygg- og anleggsnæringen.

Publisert Sist oppdatert

Forskningsleder Ingunn Marie Holmen og seniorforsker Trine Thorvaldsen i SINTEF har skrevet en kronikk der de spør om vi skal akseptere at folk risikerer å dø på jobb. Mens andre yrker er blitt sikrere i takt med en samfunnsutvikling med stadig lavere risikovilje, har fiskerne blitt hengende etter. 157 dødsfall siden tusenårsskiftet viser en virkelighet som er langt mer brutal enn i arbeidslivet for øvrig.

Foskerne slår fast at det siden år 2000 har dødd en fisker på jobb annenhver måned. For å redde livene til fremtidas fiskere må vi omsette kunnskap til handling, mener de to. Men hvordan, er spørsmålet som stilles.

Nullvisjon

Det er et faktum at kystfiskerne har Norges farligste arbeidshverdag. Sjøfartsdirektoratet har nylig lansert en handlngsplan som tar samfunnets ansvar og sammenhengen mellom rammer og sikkerhet på alvor, og Stortinget har vedtatt en nullvisjon om at ingen som har sitt arbeid på sjøen skal dø eller bli hardt skadet på jobb. Nasjonal handlingsplan for sjøsikkerhet skal gjøre nullvisjonen til virkelighet. Skal dette faktisk skje, må planer bli til handling, slår Ingunn Marie Holmen og seniorforsker Trine Thorvaldsen fast i sin kronikk.

I dag er reglene og kravene i kystfiskeflåten knyttet til båtens lengde. Volum på lasterom, type utstyr eller hvilke arbeidsoperasjoner som skal utføres, spiller ikke inn. Resultatet er at fartøy designes med mål om å holde seg under faste lengder, snarere enn for å være sikrest mulig. Et trangt dekk har i altfor mange tilfeller vist seg å være et utrygt dekk, og fiskerne må ofte arbeide i utsatte posisjoner med fare for å falle eller bli dratt over bord, mener forskerne fra SINTEF.

Kvotepolitikken på sin side, gjør det vanskelig å få til lønnsomt fiske med mer enn én fisker om bord. Over halvparten av dødsulykkene har skjedd ved såkalt alenefiske. De små sjarkene er med andre ord den aller farligste arbeidsplassen, viser statistikken. Likevel stilles det ingen andre formelle krav til sikkerhetsopplæring enn at fiskeren har deltatt på et sikkerhetskurs i ei knapp uke.

- I andre bransjer ville alenearbeid blitt forbudt på bakgrunn av dødstallene. Den nye handlingsplanen kommer med fornuftige tiltak for alenefiskere, som for eksempel at krav til sikkerhetsline som kan sikre mot fall over bord og drukning skal utredes. Eller la oss ta et eksempel som handler om gruppekvoter: Enkelt forklart kan alle kystfiskerne som deltar i blåkveitefiske til sammen fiske en viss mengde fisk før tilgangen stenges. Når denne felles kvoten er brukt opp, er det ikke lov til å fiske mer. Forvaltningsmessig praktisk, og fint med tanke på biologisk bærekraft. Men er det ok forhold å jobbe under, spør forskerne.

Denne ordninga kan føre til et kappfiske som gjør det fristende, og kanskje nødvendig, å jobbe uten pause med lange dager, for å få sikre seg en størst mulig del av kaken. Fiskerne sier selv at det påvirker sikkerheten hvis arbeidsdagene blir lengre og strikken tøyes ekstra. Myndighetene har ganske enkelt laget regler som gjør det vanskelig å sette sikkerhet først.

Kaffen i vrangstrupen

«Det handler om holdninger», hører vi ofte. SINTEF sin forskning peker i andre retninger. Det handler om manglende opplæring. Det handler om for lite teknologi med innebygde sikkerhetsbarrierer. Det handler om rammebetingelser som er sikkerhetshemmende, ikke sikkerhetsfremmende. Og det handler om manglende påbud og tilsyn.

- Vi sier dette med manglende påbud, selv om det vil få enkelte fiskere til å sette kaffen i vrangstrupen. Men vi må huske at da bilbelter ble påbudt i trafikken, var mange negative til dette. Da barneseter i bil ble vanlig, ristet mange på hodet. I dag vil de færreste drømme om å kjøre uten. Mye kan endres gjennom opplæring, krav og økt tilsynsaktivitet, selv om det oppleves som prakk i første omgang, skriver de to forskerne i kronikken.

Kunnskapen om hva som kan forhindre ulykker, må brukes til å gjøre havet til tryggere arbeidsplass. Handlingsplanen peker på mange gode tiltak og er et viktig steg i riktig retning. Nå forventer vi at den følges opp av midler som gjør det mulig å ta steget fra plan til handling, slår de to fast.