– Grønt skifte i nord uten kystfisket?

Det nordnorske kystfisket er landsdelens viktigste bidrag til den likhetsprega nordiske utviklingsmodellen. Denne modellen har fått internasjonal anerkjennelse som grunnlag for kombinasjon av demokrati og allmenn velstandsutvikling. Nå kan kystfisket bidra i ei ny utfordring; nemlig overfor den globale oppvarminga skapt av for stort utslipp av klimagasser.

I Hurdalserklæringa fra regjeringa gis det, i tråd med Riksrevisjonens kritikk, lovnad om at konsentrasjonen av fangstretter i fisket på større fiskebåter skal stoppes. Fellesressursene i havet skal brukes i tråd med Deltakerlov og Havressurslov: Hovedvekt på prioritering av kystfiske skal sikre at fangstene fordeles og leveres til fiskeindustrien langs kysten. Etter sigende skal den kommende kvotemeldinga for Stortinget sørge for denne omfordelinga av fangstene til kystflåten og til fiskeværene.

Finnmarks bidrag

Men i debatten om det grønne skiftet i nord er kystfiskets bidrag til dette skiftet fraværende. Her er det utbygging av vindkraft på land og hav og av såkalt grønn industri som står i fokus. Finnmark skal bidra med mineralutvinning, med elektrifisering av olje / gass og med utbygging av industri fundert på arealkrevende vindkraft og kraftlinjer på vidda og med havvind langs kysten.

Men i denne debatten skjules Finnmarks potensielt viktigste bidrag til det grønne skiftet. Debatten og den rådende tekninga om det grønne skiftet ser ikke Finnmark og Nord-Norges næringer i sammenheng. Med en fjerdedel av drivstoff per kilo fangstet fisk i kystflåten versus det trålflåten kan oppvise, burde svaret om fylkets viktigste bidrag til dette skiftet være enkelt.

Nære ressurser

Forklaringa er altså logisk og klar, men åpenbart særlig for kystfolk: Finnmark huser verdens rikeste kystnære fiskeressurser. Fangst på disse med små og mellomstore kystfiskebåter med utvelgende fiskeredskap gir vilkår for en god driftsøkonomi på vedlikeholdte bestander. Og denne fangstmåten sikrer kort gange til en fleksibel fiskeindustri som kan drives heilårlig.

Og endelig: Kystfiske med lokal fiskeindustri sikrer bedre ressursutnyttelse og betydelig lavere drivstoffbruk enn fangst med store havgående båter som leverer til sentrale såkalte frysehoteller. Altså anlegg av den typen som Tromsø har utstyrt seg med, og som i praksis undergraver fiskeleveringene til anlegg spredt langs kysten, og med det ødelegger for det nærmeste og mest bærekraftige fisket, også i Vest-Finnmark.

Valget

Valget for våre fiskerimyndigheter, og ikke minst vårt Storting, når det gjelder innhold i den kommende stortingsmeldinga om fiskekvotene, burde følgelig være greit. Finnmark kan absolutt bidra til det grønne skiftet. Men de må få gjøre det på egne premisser. I økonomisk språk: De må få bidra der de har størst komparative fortrinn. Her kan fylket kan altså kombinere viktige bidrag til den globale matforsyninga med at de får bedre kontroll med, og mer av inntekter fra, sin egen viktigste naturressurs.

En langsiktig bærekraftig utnyttelse av havressursene behøver ikke å bety betydelige naturinngrep eller avhengighet av utenlandske kapitalinteresser, slik det legges opp til gjennom vindkraft, mineralutvinning, strøm til olje / gass eller såkalt grønn industri.