Leter etter brugde-DNA i kjølvannet til haien

Sommeren 2023, utenfor Lofoten: Sakte nærmer båten seg haifinnen. Mens den 8 meter lange brugda langsomt beveger seg langs overflaten, gjør skipperen sitt for å komme nærmest mulig uten å skremme.

Blir haien skremt, vil den trekke ned i vannet og bli borte for havforskerne, som er klare til å plassere et satellittmerke på haifinnen. Nøye planlagt lagarbeid resulterer snart i jubel. Nok ei brugde er merket, i det som ble tidenes haisommer for HI.

I kjølvannet av alt dette, lener marinbiolog Ingrid Bruvold seg stille over rekka. I hånda holder hun ei bøtte festet i tau. Hun senker den i vannet og drar den opp igjen. I bøtta håper hun å finne spor av brugda som nettopp ble merket.

Ingrid henter opp vannprøver for å samle inn eDNA.

– Målet er å finne ut om vi kan bruke DNA fra miljøet rundt haien, rett og slett vannet den nettopp svømte gjennom, til å fortelle oss hvem akkurat denne haien er, forteller Ingrid.

Tester grenser

Environmental DNA. På norsk kalt miljø-DNA, som oftest kalt eDNA, er etter hvert blitt en anerkjent metode innen blant annet havforskning. Gjennom å hente ut DNA fra vannprøver, finner forskerne ut hvilke arter som oppholder seg i et område.

Nå vil forskerne finne ut om eDNA også kan brukes til å gjenkjenne et bestemt eksemplar av en art, i dette tilfellet haien brugde. Kanskje kan eDNA brukes til å spore haien, finne ut hvor den har vært og hvor den vandrer.

– Brugdemerkingen er en tilnærmet perfekt måte å «teste grensene» for eDNA. Vi vet helt sikkert at haien har vært der vannprøvene tas, dermed kan vi måle i hvor stor grad den avlegger spor i vannet. Vi tar slimhudprøver av haien, som senere sammenlignes med eDNA-prøvene. Det gir oss mulighet til å sjekke om DNA-prøver fra miljøet rundt dyret kan gi oss samme informasjon som fysiske prøver, forteller Ingrid.

Også på steder der brugda ikke har vært sett tas det vannprøver for å sjekke om noen har svømt forbi.

Uten å forstyrre

Alle levende organismer avgir arvestoff, altså DNA, til miljøet rundt seg. Dyr som lever i havet etterlater seg genetiske spor gjennom for eksempel avføring, hudceller eller skjell. Gjennom å analysere DNA fra miljøet, kan man finne spor etter akkurat den brugda som ble merket.

– Når vi får testet dette under såpass kontrollerbare forhold, vil det kunne gi oss gode svar på om vannprøver kan gi samme informasjon som en vevsprøve. Om det viser seg å stemme, kan vi i større grad ta prøver uten å forstyrre haien, forklarer Ingrid.

I fjor sommer var hun to uker på brugdetokt i Lofoten, sammen med merketeamet. Hver gang de merket ei brugde, hentet Ingrid vannprøver.

Gir uante muligheter

Gjennom en nitidig prosess filtreres så DNA-et ut av vannprøvene. Senere analyseres det i labben og skal sammenlignes med vevsprøver.

– Det var utrolig spennende å få være med på dette toktet. Altså merking av verdens nest største fisk er jo spennende i seg selv, og jeg er imponert over at de får det til. Mitt oppdrag om bord er også veldig spennende. Det går selvsagt litt lengre tid før vi får analysert prøvene og får svar, men å få være med på det som kan være fremtiden innenfor forskning er veldig unikt, sier Ingrid.

Dersom eDNA viser seg å kunne bidra til å gjenkjenne og spore hai og andre større arter som lever i havet, gir det uante muligheter, mener havforskeren.

– Hvem som helst kan jo egentlig ta vannprøver. Yrkesfiskere, turister, fritidsfiskere og andre som ferdes på havet. Om det viser seg at vi kan analysere oss frem til om et dyr i havet har vært til stede der en vannprøve er tatt, kan vi få inn utrolig mye data og informasjon.