Blekksprutarter har fått norske navn

Over flere år har blekksprut blitt samlet inn på tokt fra Nordsjøen i sør, til nord for Svalbard i nord. Dette materialet blitt brukt til å finne ut hvilke arter vi egentlig har i norske farvann. Det skriver Havforskningsinstituttet i en nyhetssak på sine hjemmesider.

– Blekksprut har lenge vært en noe tilsidesatt artsgruppe, hvor det har vært lite fokus på diversitet, utbredelse eller tallrikhet. 

Det sier forsker Rupert Wienerroither, som har ansvar for artsidentifisering av fisk og blekksprut på HI.

Ingen offisielle navn – frem til nå

Frem til nå har de fleste blekksprutartene i norske farvann ikke hatt offisielle norske navn.

– Det er nå gitt navn til de som kan være mulig kommersielle arter, til arter som er storvokste og til arter som folk gjerne kommer i kontakt med under fiske eller dykking, sier Wienerroither i saken.

Arter som er nokså små, sjeldne eller forekommer i dypere vann, fikk kun norske navn på familienivå, som dypblekkspruter (familie Bathypolypodidae) eller stuttblekkspruter (familie Sepiolidae).

Identifiseringsarbeidet resulterte også i at 109 individer av minst 23 forskjellige arter ble inkludert i den vitenskapelige samlingen til Universitetet i Bergen. For flere arter var dette de første individene. 

Akkar ikke lenger bare akkar

Navnet «akkar» har vært i bruk for arten Todarodes sagittatus, men også som en generell betegnelse for store, torpedoformete, tiarmete blekkspruter.

– Siden det som ofte kalles «akkar» inneholder minst to ordener, Myopsida og Oegopsida, og mest sannsynlig ikke er en monofyletisk gruppe, altså ikke er etterkommere av én felles stamfar, skal betegnelsen «akkar» ikke lengre brukes i fagmiljøet, forklarer Wienerroither.

Riktignok fikk ordenen Oegopsida navnet «akkarer», mens de ved første øyekast lignende artene i orden Myopsida kalles for «kalmarer». 

– Artene i ordenene fikk en nærmere betegnelse som krokarmakkar, småakkar eller kortfinneakkar, mens Todarodes sagittatus heter nå storakkar, forklarer Wienerroither videre.

Unntaket er Architeuthis dux, som beholder det allerede etablerte navnet kjempeblekksprut. 

– Betegnelsen «akkar» vil sikkert fortsatt bli brukt. Men det vil ikke bli brukt som navn på én art eller én familie, altså på et taksonomisk nivå, og derfor ikke i fagmiljøet, konkluderer forskeren.

Norske kalmar-arter

Det er tre kalmar-arter i norske farvann: spisskalmar (Alloteuthis media), sørkalmar (Loligo vulgaris) og stripekalmar (Loligo forbesii). Sistnevnte har tidligere også blitt kalt for «nordlig kalmar», men stripekalmar er, ifølge forskerne, mer beskrivende.

– Stripekalmaren har flammelignende stripemønster, spesielt på buksiden, derfor foretrekker vi det navnet. Stripe- og sørkalmar har dessuten omtrent samme nordlige utbredelsesgrense, mens sørkalmar finnes mye lenger sør i Atlanterhavet, sier Wienerroither.

Workshop for blekksprut-entusiaster

Det norske fagmiljøet på blekksprut er lite, og det finnes få norske eksperter. I november 2023 ble det derfor arrangert en egen workshop for fagpersoner. Mål: Å dele kunnskap om artsidentifisering og samle kunnskap om utbredelsen av blekkspruter. I tillegg skulle forskerne komme opp med norske navn til artene som ikke allerede hadde det.

Forskerne fant minst 28 forskjellige arter (fordelt på 20 slekter, 13 familier og 4 ordener) blant blekksprutene som var samlet inn i norske farvann. Noen av dem var ganske vanlige, mens andre var kun representert av ett individ. 

Når forskerne får svar på DNA-prøvene i første del av 2024, får de bekreftet om det var 28 forskjellige arter – eller om det var enda flere.

– De fleste arter har gode morfologiske kjennetegn basert på struktur og form, som skiller dem. Men andre kan ikke skilles kun basert på utseende, og da trenger vi genetiske metoder for å artsidentifisere dem, forklarer Wienerroither.

Ifølge forskeren har det skjedd mye i blekksprut-taksonomien i det siste. Blekksprutslekten Sepia er blitt delt opp i tretten slekter, og Sepiola i to. Utbredelsen av spisskalmaren er blitt avklart, og nye arter som Muusoctopus aegir er blitt beskrevet.